Det finnes et øyeblikk, på utslaget til et langt hull, der du ser ned i bagen og later som du nøler. Den store køllen stikker opp over de andre. Du vet utmerket godt at du tar den om ti sekunder. Det gjør vi også.
Greit. Driveren er bagens lengste kølle, den med størst hode og minst vinklet slagflate. Den er der for å sende ballen langt fra utslagsstedet. Den gjør ingenting annet, og det er allerede rikelig.
Én ting, svært godt
Lengden gir en videre svingbue, altså mer fart i treffet. Den nesten rette slagflaten sender ballen lavt og langt, med lite backspinn. Hodet er bredt, treffområdet raust, og den tilgir skjeve treff litt.
Litt. Det gjentas gjerne at det store hodet er tilgivende, og det er ikke feil, bortsett fra at skaftets lengde tar tilbake med den ene hånden det volumet gir med den andre. Tar du med deg én ting: driveren tilgir framfor alt dem som allerede treffer den godt.
Om du skal ta den fram
På utslaget til et langt hull, når bakken foran deg tillater det. Ball på peg, litt hevet, truffet på vei opp. Så mye for teorien.
Ellers blir den i bagen. Bare at dette ellers dekker svært mange utslag der du tar den fram likevel. Kort hull: et jern eller en hybrid plasserer ballen bedre, alle vet det, nesten ingen gjør det. Trangt utslag med trær eller vann langs siden: den kortere køllen koster lengde og holder deg i spill, og du får raskt høre at du kunne ha satset. Det er som regel han som står blant trærne som sier det.
Helt ærlig, her får du gjøre som du vil. Vi spiller med folk som legger vekk driveren så snart et utslag smalner inn og som leverer svært gode kort, og med andre som tar den hver gang og har det atskillig morsommere. Det som irriterer oss, er forelesningen som forklarer en amatør hva han ”burde” gjøre med bagen sin på en søndag.
Hvorfor den er vanskelig
Alt som gjør den kraftig, kompliserer kontrollen. Jo lengre skaft, desto lengre vei for hodet, desto mer forsterkes en liten feil i banen. Den nesten rette slagflaten hjelper ikke: ballen stabiliseres mindre av spinnen sin, så sideavvik synes tydeligere.
Og du skal plukke ballen ut av lufta, på slutten av bevegelsen, uten å berøre bakken først. Mange spillere treffer jernene rent i årevis før de føler seg hjemme med denne køllen. Det er ingenting unormalt ved det.
Hva som virkelig ødelegger den
Hodet er tynt og hult. Det blir sjelden skadet under spill. Alt skjer i bagen.
Køller som står i samme rom, ender med å slå borti hverandre. Ved hvert steg, i hver sving med bilen, i det øyeblikket du løfter bagen ut av bagasjerommet og alt legger seg til rette med en klirring av metall. Driveren stikker opp, altså er det driveren som tar støyten. Kronen blir ripet. Slagflaten får hakk. Lakken går av i små flak.
Problemet er at det skjer langsomt nok til aldri å bli lagt merke til. Du setter fra deg køllen, du tar den opp igjen, du ser ingenting. Så en dag rekker du den til noen som svarer ”å ja, den der har vært med en stund”.
Derav køllehodetrekket: en hette som sitter på hodet under runden og tas av når det skal spilles. Det er ingen avansert gjenstand, og det er ingen grunn til at den skal være det. Den eneste virkelige risikoen er å glemme den igjen på utslagsstedet, og mot det finnes det ikke utstyr, bare vaner.
Til å huske
- Driveren er laget for lengde, og for ingenting annet.
- Den kommer fram på utslaget til lange hull, ikke hver gang, og resten er smakssak.
- Lengden og den rette slagflaten forsterker feil: det er bagens mest krevende kølle.
- Den blir ødelagt i bagen, ikke på banen.