Ballen din ligger på greenen, tre meter fra hullet, og midt i puttelinjen til spilleren som putter før deg. Han sier ingenting. Han venter og ser på deg. Det er omtrent dagens eneste øyeblikk der bagens minste gjenstand blir den viktigste.
En ballmarkør er den flate brikken du legger bak ballen før du løfter den, slik at du kan legge den tilbake nøyaktig der den lå. Det er alt. Hele oppgaven dens er å sørge for at ingenting flytter seg.
Og det betyr noe, for et leie på en green spilles på centimeteren. Ingen finner igjen den centimeteren fra hukommelsen, særlig ikke etter å ha gått rundt hele greenen på huk for å lese linjen og kommet tilbake fra den andre siden.
Rekkefølgen
Fire trinn, alltid i samme rekkefølge. Du legger markøren bak ballen, på siden bort fra hullet. Du løfter ballen og rengjør den om den trenger det. Du legger den tilbake foran markøren, inntil den, der den kom fra. Du tar opp markøren og spiller.
Tar du med deg én ting, så ta rekkefølgen. Markøren legges ned før ballen berøres, aldri etterpå. En ball som løftes først og markeres etterpå er ikke lenger markert: den legges tilbake omtrentlig, og det er ikke det samme. Det er feilen vi ser oftest, og den gjøres alltid i god tro. Spilleren plukker opp, kommer på det, og legger så brikken der han tror den lå.
Det andre tilfellet dukker opp hele tiden: det er markøren din som er i veien for noen. Du flytter den ett eller to putterhoder til siden, med et fast referansepunkt på greenen, og du går samme vei tilbake før du spiller. Dette ”før du spiller” er delen alle glemmer.
Du trenger ikke kunne regelteksten utenat for å gjøre dette ordentlig. Alt koker ned til to bevegelser: brikken legges bak ballen før ballen løftes, og ballen kommer tilbake til samme sted, ikke ved siden av. Gjør du det, har du gjort hovedsaken. For de kinkige tilfellene, de som dukker opp én gang per sesong, spør du medspilleren din før du rører noe. Vi har aldri sett noen få dårlig mottakelse for å spørre. Derimot har vi sett mange løse det stille på egen hånd og så bruke hele neste hull på å lure på om de gjorde rett.
Ingen kommer til å si noe
Å markere ballen står i reglene, men i praksis er det først og fremst en høflighet. Det er en stille måte å si til de tre andre: jeg ligger ikke i linja di, vær så god, spill. Greenen er stedet på banen der dere er nærmest hverandre, der den minste bevegelse synes, og der den som roter i bagen mens tre personer venter, kjenner det. Ingen kommer til å si noe. Det er nettopp det som er problemet.
For bemerkningen kommer aldri. Den blir en litt for lang stillhet, et blikk mot flagget, og han som brukte tjue sekunder på å finne markøren sin, bruker to hull på å skjønne hvorfor stemningen snudde. En markør du får fram på ett sekund, løser det problemet før det oppstår.
Det egentlige temaet: du kommer til å miste den
Resten lærer du på én runde. Dette lærer du ikke. Den er flat, den er bitteliten, den lager ingen lyd når den faller, og den har en evne til å forsvinne som ikke står i noe forhold til størrelsen.
De tre klassikerne: glemt igjen på bagen mens du drikker noe, glidd ut av lomma da du satte deg, eller liggende igjen på greenen på hullet du nettopp forlot, fordi du senket putten og gikk derfra fornøyd. Den finner du aldri igjen. Du merker det to greener senere, når du stikker hånda i lomma og det ikke er noe der.
Bare én ting virker skikkelig: gi den en plass, og alltid den samme. En bestemt lomme, magneten på pitchgaffelen, skyggen på capsen. Magneten på skyggen har aldri fungert for oss, for du tar av capsen for å tørke pannen to ganger per hull, og brikken havner i gresset. Men helt ærlig, her får du gjøre som du vil. Det viktige er ikke stedet, det er at det aldri endrer seg. Den dagen du legger den ”her så lenge”, er det over.
Den andre vanen er å ha en reserve i bunnen av bagen. Den du aldri tar fram så lenge den andre finnes. Det ser ut som en detalj for en pedant, og det er nettopp derfor det virker.
Og ja, en mynt duger. Vi har ingenting imot det, vi har brukt mynter. Den er bare tykkere, den triller så snart greenen heller litt, og du bruker den opp uten å tenke. En ekte ballmarkør har én tåpelig fordel: den duger ikke til noe annet, så den blir liggende der du legger den.